Virkningsspektrum

Virkningsspektrum, eller spektrum av aktivitet, beskriver hvilke mikroorganismer et antimikrobielt middel er i stand til å hemme eller drepe. Begrepet gjelder ofte bakterielle infeksjoner, men kan også referere til sopp og i mindre grad virus. Språkbruket dekker ulike grupper av midler, og spekteret påvirkes av middeltype, konsentrasjon, og miljøforhold som pH og vevstillgang.

Spekteret fastsettes i hovedsak gjennom in vitro tester, som viser hvor følsomme ulike mikroorganismer er for midlet. Vanlige tester inkluderer måling av minste hemmede konsentrasjon (MIC) og diskdiffusjon, som gir en vurdering av om et middel har aktivitet mot en art. Resultatene hjelper klinikere å velge riktig behandling og å sammenligne midlers effekt mot forskjellige organismer.

Klassifisering av virkningsspektrum omfatter blant annet smalt spektrum, bredt spektrum og utvidet spektrum. Smalt spektrum virker på et begrenset antall arter eller en bestemt gruppe, mens bredt spektrum påvirker et større antall arter. Utvidet spektrum refererer ofte til midler som er effektive mot flere gram-negative og andre grupper enn standard bredt spektrum. Eksempler inkluderer penicillin G med smalt spektrum, ampicillin eller amoxicillin med bredt spektrum, og enkelte kombinasjoner som virker bredt eller utvidet.

Faktorer som påvirker virkningsspektrum inkluderer resistensmekanismer hos mikroorganismer, farmakokinetiske egenskaper, vevspenetrasjon og dosering. Klinisk betydning ligger i valg av riktig spektrum for å behandle infeksjoner effektivt samtidig som man reduserer utvikling av resistens. Testing og lokal resistensprofil støtter beslutningene i behandling.