Viktningsmetoder

Viktningsmetoder er statistiske teknikker som tilordner vekter til enheter i et datasett for å gjøre utvalget mer representativt for en målpopulasjon. De brukes særlig når utvalget har skjevheter eller når ikke-svar fordeles ujevnt, slik at analyser kan reflektere egenskaper i hele populasjonen snarere enn i utvalget alene.

Hovedformålet er å korrigere for skjevheter som følge av utvalgsdesign, responsmønstre eller kombinasjoner av begge deler. Vektene brukes i beregninger av descriptive mål og inferens for å gi korrekte populasjonsestimat og standardfeil. Viktningsmetoder finner særlig anvendelse i spørreundersøkelser, registerbaserte studier og kombinasjonsstudier der data hentes fra flere kilder.

Vanlige metoder inkluderer:

- Designvekter (inverse probability weighting, IPW), som vektlegger observasjoner i henhold til sannsynligheten for at de ble utvalgt eller svarte.

- Ikke-svar-justering, som tilpasser vektene for ulik responsrate blant grupper.

- Post-stratifikasjon og raking (iterativ justering) som tilpasser vekter slik at de marginale fordelinger stemmer overens med kjente populasjonstotaller.

- Kalibrering av vekter og regresjonsbaserte eller propensity-score vekter for å forbedre samsvar med kjente marger.

Implementering innebærer å definere målpopulasjonen, velge relevante vektdokumenterende variabler, estimere vektene og anvende dem i analysemeldingene. Diagnostikk inkluderer gjennomsnitts- og rekkeviddek I vekter, normalisering av vektene, vurdering av effektivt utvalgsstørrelse og håndtering av ekstremvekt ved trimming.

Fordeler med viktting er redusert bias i estimatene; ulemper er økt varians og avhengighet av riktig modellering og pålitelige kjente marger. Viktningsmetoder brukes bredt i offisiell statistikk, helserapporter og markedsforskning.