Varmemetodene

Varmemetodene er et begrep som brukes i norsk fagterminologi for å beskrive de ulike måtene varme tilføres, genereres eller overføres mellom legemer. Begrepet brukes i fysikk, ingeniørfag, industri og dagligliv for å forklare hvordan varme påvirker materialer, prosesser og systemer.

Grunnleggende inndeling av varmemetodene omfatter varmeoverføringsformene og praktiske varmeaktiveringsmetoder. De tre klassiske varmeoverføringsformene er konduksjon (varmeoverføring gjennom et fast stoff), konveksjon (varmeoverføring i væsker og gasser) og stråling (varmeoverføring uten direkte kontakt). Utover disse respekteres også ulike måter varme produseres og anvendes: brenselbasert oppvarming (fyringsanlegg og ovner), elektrisk motstandsheting (oppvarmingsdrivverk som tråder og elemenenter), induksjonsheting (oppvarming av ledende materialer ved vekselstrøm og magnetfelt), dielektrisk oppvarming (mikrobølger og høyfrekvent RF-oppvarming), radianti oppvarming (infrarøde varmelementer) og solvarme (solfangere og termiske systemer).

Anvendelser av varmemetodene finnes i husholdning og matlaging, i industriell varmebehandling og prosessering (for eksempel annealing, tempering og herding), i medisinske og terapeutiske sammenhenger (termoterapi og diatermi), samt i energisystemer som solvarme og varmepumper. Effektiv og sikker anvendelse av varmemetoder avhenger av kontroll, isolasjon og riktig valg av metode for den aktuelle prosessen eller behovet.

Se også: termodynamikk, varmeoverføring, termisk isolasjon.