Vannutvinning

Vannutvinning, eller uttak av vann, er prosessen der vann trekkes fra naturlige kilder som grunnvann, elver eller innsjøer for mennesker eller industri. Uttak skjer vanligvis med pumper i brønner eller borehull, men kan også foregå via overflateinntak og andre vannføringsanlegg. I gruve- og bygg- og anleggsprosjekter brukes begrepet ofte om vannutvinning eller dewatering, der vann fjernes for å senke vannstanden i underjordiske arbeider og muliggjøre utvinning eller bygging.

Bruksområder inkluderer drikkevannsforsyning, jordbruksvanning, industriell kjøling og prosessvann, samt energisektoren der vann brukes i termisk kraftproduksjon eller vannkraft. Uttak må tilpasses behov, tilgjengelighet og miljøforhold, og ofte vurderes i forhold til andre vannbruk i et område.

Vannutvinning påvirker miljø og samfunn: uttak kan senke grunnvannsnivåer, redusere elver og våtmarker, og i enkelte områder føre til land- eller bygningspåvirkning og saltvannsintrusjon ved kysten. Derfor er overvåkning og konsekvensvurderinger viktige for å sikre bærekraftig uttak og minimere negative effekter.

Forvaltning av vannutvinning omfatter tillatelser eller løyver, vurdering av bærekraftig uttak, overvåking av vannivåer og uttaksmengder, og i mange land integrerte vannforvaltningsplaner. Det er også vanlig å implementere tiltak som øker naturens tilbakefylling og beskytter økosystemer påvirket av uttak. Vannutvinning er dermed en sentral del av vannressursforvaltningen.