Utviklingsorganer

Utviklingsorganer, i en biologisk kontekst, refererer til organer som dannes under fosterutviklingen i et embryo gjennom prosessen organogenese. Begrepet brukes generelt om organer som utvikler seg fra embryonale kimlag og vev, samt til mekanismene som styrer deres form og funksjon.

Under embryonal utvikling begynner dannelsen av organer med differiering av de tre kimlagene — endoderm, mesoderm og ektoderm. Signaler og transkripsjonsprogrammer styrer når og hvor organer dannes. Viktige signalveier inkluderer SHH, WNT, BMP og FGF, mens HOX- og andre homeotiske gener bestemmer segmentering og identitet.

Eksempler på organer som dannes er hjertet, nervesystemet (hjernen og ryggmargen), lungene, leveren, nyrene og limbene. Under organogenese skjer avgrensing, vekst og differensiering, som gir spesifikke anatomiske strukturer og funksjoner.

Forstyrrelser i utviklingsprosesser kan føre til medfødte misdannelser og funksjonssvikt. Studier av utviklingsorganer bidrar til forståelse av kongenitte sykdommer og til utvikling av regenerative og stamcellebaserte tilnærminger som kan erstatte skadet vev.

Begrepet utviklingsorganer brukes ofte i bred forstand, men i faglitteratur er organogenese begrepet mer vanlig. Begrepet understreker at organene er i en utviklingsfase og ikke nødvendigvis ferdig dannet ved fødsel.