Utjevningsordninger

Utjevningsordninger, eller equalization schemes, er policyverktøy som har som mål å redusere forskjeller i ressurser, tjenester og levekår mellom geografiske områder eller andre administrative enheter. De innebærer ofte omfordeling av ressurser eller justering av regler for å bidra til like muligheter og et noenlunde likt tjenestenivå.

Utjevningsordninger kan forekomme i ulike former og i ulike sektorer. Vanlige mekanismer inkluderer finansielle utjevninger eller omfordeling mellom kommuner eller regioner, statlige tilskudd basert på kompetanse eller behov, vektede tilskuddsordninger og sektorspesifikke midler (for eksempel til utdanning, helse eller infrastruktur). Størrelsen på utjevningen og hvem som er berørt fastsettes av forhåndsdefinerte kriterier, slik som befolkning, skattegrunnlag, kostnader ved å levere tjenester eller geografisk remotenhet.

Formålet med utjevningsordninger er å sikre at innbyggere har tilgang til likeverdig offentlige tjenester, bidra til balansert regional utvikling og opprettholde legitimiteten i statlige systemer. Samtidig møter de utfordringer knyttet til kompleksitet, effekt av insentiver og vurderinger av rettferdighet og effektivitet.

Eksempelvis har Norge systemer for kommunal finansutjevning som ofte omtales som inntektsutjevning og utgiftsutjevning. Disse mekanismene distribuerer statlige midler til kommuner for å kompensere for forskjellige skattegrunnlag, befolkningsstørrelse og kostnadsnivåer, slik at tjenestenivået blir mer ensartet over landet. Liknende mekanismer finnes i mange andre land og i EUs regionalpolitiske tiltak.