Utholdenhetsgrense

Utholdenhetsgrense er et norsk begrep som betegner den maksimale tålegrensen eller utholdenheten som et system kan tåle under spesifiserte forhold og tidsrammer. Begrepet brukes om både mennesker og materialer og varierer etter type belastning og kontekst.

I arbeidsmiljø og helse- og sikkerhetssammenheng beskriver utholdenhetsgrense den høyeste belastningen en person trygt kan utsettes for i løpet av en bestemt periode utan risiko for skade eller sykdom. Dette inkluderer varme, støy, kjemisk eksponering og fysiske krav. Grenseverdier fastsettes ofte av myndigheter eller faglige organer og kan uttrykkes som tidsveid eksponering (TWA) eller korttidsgrense (STEL). Slike verdier brukes for å beskytte arbeidstakere og veilede arbeidsdesign og vernetiltak.

innen materialvitenskap og ingeniørfag brukes utholdenhetsgrense om en materialets evne til å tåle gjentatt last (fatigue). Utholdenhetsgrensen refererer til den maksimale sykliske spenningsamplituden et materiale kan tåle i et stort antall sykluser uten alvorlig feil. Verdiene påvirkes av temperatur, dimensjoner, overflateforhold og prosessering.

I idrett og fysiologi kan utholdenhetsgrense også beskrive et nivå av innsats eller utholdenhet som en utøver kan opprettholde over tid før ytelsen begynner å avta eller risikoen for overbelastning øker. Verdier og grenser bestemmes ofte gjennom tester under kontrollerte forhold, og de er kontekstavhengige og bør brukes med sikkerhetsmargin.

Se også: grenseverdi for eksponering, fatigue limit, utholdenhet.