Udånding

Udånding er den fasen av respirasjonen der luft strømmer ut av lungene etter innånding. Ordet kommer fra ud- (ut) og ånding (pust). Ved hvile er utånding vanligvis passiv, drevet av lungers og brystveggens elastiske tilbakestramming. Diaphragma slapper av, brystkassen trekker seg tilbake, og luft presses ut av lungene. Dette betyr at musklene som deltar i innånding ofte ikke trenger å jobbe for å få luften ut i hviletilstand.

Under fysisk aktivitet eller ved hoste blir utånding derimot aktiv. Mage- og indre mellomribbe-muskler bidrar til å presse luften raskere og kraftigere ut, noe som øker hastigheten og volumet av ekspirasjonen. I slike situasjoner kan også intercostale og abdominale muskler være involvert for å øke trykket i brysthulen.

Udånding er essensiell for å fjerne karbondioksid fra blodet og opprettholde kroppens syre-base-balanse. Ventilasjonen tilpasses behovet i kroppen, slik at gassutvekslingen i lungene følger kroppens metaboliske krav. I medisinsk sammenheng blir ulike volumer beskrevet for å angi lungenes kapasitet og ventilasjon, for eksempel hvor mye luft som pustes ut ved forsert utånding sammenlignet med hvileutånding.

Ved visse lungesykdommer, som obstruktiv lungesykdom, kan utåndingen være lang og arbeidsterk fordi luftveiene er delvis blokkert, noe som påvirker effektiviteten av gassutvekslingen.