Trykkflatene

Trykkflatene er flatene eller matriser som brukes i en trykkeprosess for å overføre blekk til et underlag og dermed gjengi et bilde eller en tekst. Begrepet omfatter både historiske og moderne platebaserte teknikker og varierer avhengig av hvilken prosess som brukes.

Hovedkategoriene for trykkflater er relief, intaglio og litografi. Relieff (høytryk) bygger på at de opphøyde områdene på platen tar opp blekk og overfører dette til papir eller annet underlag. Materialene kan være treplater, linoleum eller metallplater som kobber eller stål. Intaglio (gravering/ etsning) innebærer at blekk ligger i graveringene eller dypene i platen, mens hele overflaten er behandlet slik at mindre blekk når overflaten. Vanlige materialer her inkluderer kobber, sink og stål. Litografi bruker en flat plate, ofte av stein eller metall, hvor bildet tegnes med fett eller oljebasert blæk; våt- og tørketeknikker gjør blekket vandtett på de rette områdene. Serigrafi (silketrykk) bruker en ramme med et fint mesh som tillater blekk å passere gjennom områder undertrykt av en maske.

I moderne trykking har digitalisering påvirket bruken av trykkflater betydelig. Fotopolymer- eller fotoplater og aluminiumsplater brukes ofte i offset- og digitalt trykk, og computer-to-plate (CTP) gjør det mulig å overføre digitale filer direkte til platen.

Vedlikehold og kvalitet er avgjørende for jevn blekkfordeling og skarp gjengivelse. Plater må oppbevares beskyttet mot lys, fuktighet og riper; skadede plater kan gi feilangivelser eller redusert bildegjengivelse. Se også offsettrykk, gravering, litografi og serigrafi.