Tonekvalitet

Tonekvalitet, ofte oversatt til timbre eller tonefarge på norsk og dansk, er karakteristikken ved en lyd som gjør at den kan skille seg ut fra andre lyder selv når pitch og loudness er like. Det beskriver “fargen” eller identiteten til lyden, slik at et piano og en fiolin kan spille samme note uten at de høres like ut.

Tonekvaliteten oppstår i hovedsak fra lydkildens harmoniske innhold og hvordan energien fordeler seg over frekvensene (den spektrale envelope) samt hvordan lyden begynner og avtar. Dette inkluderer instrumentets eller stemmens fysiske egenskaper, artikulasjon, vibrato, og hvordan lyden blir påvirket av akustikken i rommet eller av lydutstyr som mikrofoner og forsterkere. I vokal sammenheng påvirkes tonefargen også av vokalmolekyler som åpning av munn, vokalval, og artikulasjon.

Perseptuelt er tonkvalitet en fler-dimensjonal størrelse. Den kan beskrives med adjektiver som varm, klar, mørk, lys, metallisk, skarp eller rund, og vurderes ofte subjektivt av lyttere. Objektive målinger bruker blant annet spektral centroid, spektral skjevhet, brennpunkter for formanter og enhetlige envelope-egenskaper, men det finnes ikke en enkel, universell målestokk for tonekvalitet.

Bruksområder inkluderer musikkinstrumentdesign, lydutstyr og romakustikk, lydsyntese og tale-/ sangprosesser, samt pedagogisk arbeid med å utvikle uttrykk og karakter i lydproduksjon. Tonekvalitet er derfor sentralt for identitet, uttrykk og opplevelse av lyd.