Tilstandslogikk

Tilstandslogikk, også kjent som tilstandslogikk eller tilstandslære, er et logikkfelt som fokuserer på å beskrive og analy­sere tilstander og tilstandsendringer i systemer. Den brukes ofte innen informatikk, kunstig intelligens og systemteori for å modellere hvordan systemer kan befinne seg i ulike tilstander og overganger mellom disse.

Innenfor tilstandslogikk defineres tilstander som configurationer av systemets egenskaper på et gitt tidspunkt. Logikken inkluderer gjerne operatorer og konstruksjoner som gjør det mulig å uttrykke krav, betingelser og egenskaper knyttet til systemets tilstander. Den kan også benyttes til å spesifisere og verifisere programvare, elektroniske kretser eller andre komplekse systemer.

Et sentralt aspekt ved tilstandslogikk er bruk av formelle språk for å representere systemets oppførsel. Dette gjør det mulig å utlede og kontrollere at systemet oppfyller ønskede egenskaper, for eksempel sikkerhet, pålitelighet eller funksjonalitet. I datavitenskap finnes det flere varianter, blant annet temporell logikk (tilstandslogikk med tidsaspekt), som tar hensyn til hvordan tilstander endres over tid.

Bruken av tilstandslogikk er særlig viktig i utvikling av feilfri programvare, automatiserte systemer og digital elektronikk. Den gir et formelt grunnlag for å forstå, modellere og verifisere komplekse systemers oppførsel, og spiller en sentral rolle innenfor modellkontroll og formal verifisering.