Tilkoblingsgebyrer

Tilkoblingsgebyrer er avgifter som eiere eller forvaltere av et nettverk krever for å knytte en kunde, en bygning eller en installation til nettverket. Gebyrene skal dekke kostnader knyttet til å bringe nettet nærmere kunden, etablere nødvendig infrastruktur, installere måleutstyr og sikre at tjenesten kan leveres på en pålitelig måte. Begrepet brukes innen flere sektorer, blant annet elektricitet, bredbånd/telekommunikasjon og vann og avløp.

I praksis varierer tilkoblingsgebyrene etter sektor. Innen elektrisk kraft kan gebyret omfatte arbeid som utbygging av kabel eller forgrening, oppføring av målerutstyr og kundetilkobling til ønsket effekt. I bredbånd og fiber dekker tilkoblingsgebyret kostnader ved å koble eiendom til operatørens nettverk og ofte etablering av fysisk tilgangspunkt. Innen vann og avløp kan det være gebyrer for å koble bygningen til kommunale ledningsnetter og forbruksmålinger. Gebyrene kan være faste, variable eller basert på avstand, forventet kapasitet eller kompleksitet i tilkoblingsarbeidet.

Beregningsgrunnlaget varierer mellom ansvarlige nettoperatører og regulerende myndigheter. Noen steder fastsettes standardtariffer eller veiledende satser, mens andre lar tilbydere prissette etter en kostnadsbasert beregning. I Norge er tilkoblingsgebyrer ofte underlagt rammer og veiledning fra offentlige myndigheter og tilsynsorganer (for eksempel innen energi og telekom), og klager eller uenigheter kan behandles av relevante regulatoriske organer. Prisene skal være konkurransedyktige og ikke diskriminerende for nye kunder og utbyggingsprosjekter. Kritikere påpeker at høye gebyrer kan bremse nyetablering og boligutvikling.