Tegnsettingen

Tegnsettingen, eller punktsettingen, er et system av skilletegn som organiserer skrift. Den markerer grense mellom setninger og ledd, signaliserer pause og rytme, og bidrar til at betydningen blir tydelig. En god tegnsetting gjør teksten lett å lese og riktig å tolke.

Historisk utviklet tegnsetting seg fra håndskrevne tekster og senere trykkekunst, og har siden blitt standardisert gjennom rettskrivningsregler og stilguider. De viktigste tegnene i norsk tegnsetting er perioder (punktum), komma, spørsmålstegn, utropstegn, kolon, semikolon, tankestrek, parenteser og anførselstegn. I praksis varierer bruken etter stil og kontekst.

Perioden avslutter en fullstendig setning. Komma brukes for å skille ledd i en setning, i opplisting og før leddsetninger i avhengige setninger. Spørsmålstegn og utropstegn plasseres i slutten av spørsmål og uttrykk for sterke følelser. Kolon introduserer forklaring eller en liste; semikolon kobler to selvstendige setninger. Tankestrek markerer en pause, avbrytning eller tillegg, og brukes også i enkelte typer dialog. Parenteser og hakeparenteser omgir tilleggsinformasjon; anførselstegn viser direkte tale, ofte i form av «…» eller "...".

Når man skriver norsk, følger tegnsettingen og mellomrom reglene i norske stilguider. Det vanlige er ingen mellomrom før tegn som komma, punktum, kolon eller semikolon, og ett mellomrom etter disse tegnene. Anførselstegn følger spesifikke konvensjoner for plassering av tegn innenfor eller utenfor selve talen.

I digital skriving og i flerspråklige sammenhenger er tydelig tegnsetting avgjørende for lesbarhet og maskinforståelse. Stil- og språkguider gir råd om konsekvent bruk av tegn i ulike sjangre og medier.