Tannmineralisering

Tannmineralisering er prosessen der mineraler blir avsatt i tannvevet for å danne hardt materiale som emalje, dentin og cementum. Den skjer både under tannutviklingen, når emalje og dentin mineraliseres, og senere i livet gjennom remineralisering av demineraliserte områder i emaljen som følge av syreangrep fra kosten og bakterier. Hovedmineralet er hydroksyapatitt, og mineralisering skjer av seg av spesialiserte celler i utviklingsstadiet og via saliva og lokalt mineraltilgjengelighet etter tannfrembrudd.

Under tannutviklingen foregår emalje-mineralisering gjennom amelogenesis, der ameloblastene bygger en organisk emis skrevemalje-matriks som senere mineraliseres til tette krystaller av hydroksyapatitt. Dentin mineraliseres av odontoblastene som danner predentin, som så mineraliseres til dentin. Cementum dannes omkring roten og sørger for feste av tanden til kjevebenet via ligamenter. Emaljen er primært acellulær og lite kapabel til nyvekst etter fullstendig modenhet, mens dentin og cementum kan respondere på stimuli og fortsette å mineralisere og remodelere i begrenset grad.

Remineralisering er den prosessen der ioner som calcium, fosfat og ofte fluorid gjenoppbygger mineral som har blitt tynnet av syre. Saliva spiller en sentral rolle ved å levere mineraler, nøytralisere syre og fremme dannelsen av fluorapatitt, som er mindre løselig enn hydroksyapatitt. Dette bidrar til å stoppe eller reversere begynnende karies og opprettholde tannsubstansens soliditet.

Vanlige forhold knyttet til tannmineralisering inkluderer hypomineralisering og ameleogenesis imperfecta, som fører til redusert mineralinnhold og svakere emalje. Fluor, kosthold og oral hygiene påvirker både utviklings- og remineraliseringsprosesser og har dermed betydning for tannens holdbarhet og kariesrisiko.