Remineralisering

Remineralisering, eller remineralization, er prosessen der mineraler blir tilbakeført til mineraliserte vev etter at de har blitt delvis oppløst av syre eller annen skade. Dette gjelder særlig tannemaljen og beinvev. En sunn balanse mellom demineralisering og remineralisering er viktig for å opprettholde tann- og skjeletthelse.

I tannpleie skjer remineralisering når saliva leverer mineraler som kalsium og fosfat til demineraliserte områder av emaljen. Fluorid kan også delta i prosessen ved å bidra til dannelse av fluorapatitt, som er mer motstandsdyktig mot sure angrep. Når pH-verdien i munnen stabiliseres etter et syreangrep, kan mineraler redeponeres i en sublitt og reparere små kunturer eller hvite flekker på emaljen før de blir større hull.

Flere faktorer påvirker remineralisering. Faktorer som høy frekvens av sukkerinntak, lav spyttflyt eller lavt fluorinnhold senker remineraliseringspotensialet, mens tilstrekkelig saliva, god munnhygiene, fluorbruk og kost som støtter mineraltilførsel, fremmer det. Systemiske forhold og medisiner som påvirker spyttproduksjon eller næringsstatus kan også påvirke prosessen.

I klinisk sammenheng er remineralisering spesielt relevant for tidlige carieslesjoner, ofte hvite flekker, som kan reverseres med riktig støtte til naturlige prosesser. I beinvev beskrives remineralisering som del av benremodeling, der mineraler depresieres og senere deponeres på nytt under helingsprosesser og beinreparasjon.