Strålingstrafikk

Strålingstrafikk er et norsk begrep som beskriver hvordan stråling beveger seg og fordeles i rom og materialer. Det gjelder både elektromagnetisk stråling, som fotoner, og partikkelstråling, som nøytroner og elektroner, samt hvordan energi overføres mellom strålingen og omgivelsene. Strålingstrafikk påvirkes av kilder, avstander, egenskaper ved materialer og grenser mellom medier.

For å beskrive strålingstrafikken brukes transportlikninger som radiativ transfer-ligningen for fotoner og Boltzmann-ligningen for partikler. I enkle geometrier finnes analytiske løsninger, men i praksis benyttes numeriske metoder som Monte Carlo-simulering og deterministiske SN- eller PN-tilnæringer i gridbaserte modeller.

Anvendelser av strålingstrafikk spenner fra medisinsk bildediagnostikk og strålebehandling til design av avskjerming og beskyttelse i kjernekraftverk, miljøovervåking og astrofysikk. Innen kommunikasjon brukes også begrepet for å beskrive transport av strålingssignaler gjennom medier og rom i optiske og radiobaserte systemer.

Måling og sikkerhet knyttet til strålingstrafikk involverer sensorer som måler flux, fluens og dose. Regelverk og standarder fokuserer på å begrense eksponering og beskytte mennesker og miljø mot potensielle skadelige virkninger av stråling. Historisk er strålingstrafikk tett knyttet til utviklingen av radiativ transfer- og transportteori, og begrepet brukes bredt i fysikk, ingeniørfag, medisin og romforskning. Se også radiativ transfer, dosimetri og Monte Carlo-metoder.