Statsstøtteordninger

Statsstøtteordninger er offentlige tiltak som gir økonomiske fordeler til næringsliv eller andre aktører for å fremme offentlige mål. Dette inkluderer tilskudd, skattelettelser eller skattefritak, rente- eller låneordninger på subsidiert vilkår, garantier og offentlige tilskudd til infrastruktur eller forskning og utvikling. Ordningene kan være rettet mot hele næringslivet, spesifikke bransjer, geografiske regioner eller utvalgte formål som miljøtiltak, innovasjon, sysselsetting og regional utvikling.

Formålet med statsstøtte er å stimulere aktivitet som ikke ville oppstå i et fritt marked, eller å rette innsatsen mot samfunnsmål. Samtidig må tiltakene utformes slik at de ikke svekker konkurransen unødig eller gir urettferdig fordel til enkelte aktører. Derfor er statsstøtte underlagt regelverk som skal hindre misbruk og beskytte konkurransen på markedene.

Under EØS-avtalen følger Norge EU/EØS-statsstøtteregler. Den norske Konkurransetilsynet og EFTA Surveillance Authority vurderer og godkjenner tiltak som overskrider tersklene. Noen ordninger kan godkjennes uten forutgående notifikasjon, mens andre må meldes og få klarsignal. Enkelte tiltak faller inn under de minimis-regler og er begrenset i beløp over en treårsperiode.

Bedrifter og offentlige virksomheter kan få tilgang til ordningene gjennom søknadsprosesser hos relevante myndigheter. Kravene varierer, men inkluderer ofte dokumentasjon av behov, mål og forventet effekt, krav om likebehandling og rapportering av resultater etter gjennomført tiltak. Myndighetene vurderer også virkningen på konkurransen, fordelingseffekter og budsjettkostnader.