Støpemetoder

Støpemetoder er prosesser der flytende materiale, ofte metall, helles i en form og stivner til en fast komponent. Metodene omfatter ulike teknikker som er tilpasset geometrien, krav til toleranser og produksjonsvolum. Vanlige materialer som støpes inkluderer metaller som jern og stål, aluminium og kobberlegeringer, samt enkelte polymerer og keramikk som kan støpes. Valg av metode påvirker blant annet overflatefinish, dimensjonsnøyaktighet og produksjonskostnader.

Sandstøpning er den mest utbredte metoden og bruker form av grennende eller grønn sand. Den er fleksibel og kostnadseffektiv for store og komplekse deler, men gir ofte sonet overflate og mindre presisjon. Die-støping, eller trykkstøping, bruker metallformer og høyt trykk, noe som gir jevne vegger og høy produksjonshastighet for små til mellomstore deler av metall. Investeringstøping (lost-wax) gir svært god presisjon og overflatefinish, og er egnet for komplekse geometrier, men er mer kostbart og tidkrevende per del. Fastformstøping benytter vedlikeholdbare former for serier av deler, og gir god metallurgisk kontroll og lavt avvik ved store volumer. Sentrifugalstøping bruker sentrifugalkraft for å fordele og komprimere metallet, ofte brukt for runde eller langsgående komponenter med høy tetthet. Kontinuerlig støping produserer lange, sammenhengende produkter som stål- eller kobberstenger og skinner, og er effektiv for store volumer med homogen metall.

Støpemetoder påvirkes av faktorer som formmateriale, avkjølingstakt, sveis og gategjennomføring. Vanlige kvalitetsutfordringer inkluderer porøsitet, krymping og misruns. Valg av metode avhenger av krav til toleranser, geometri, overflatefinish, materialets egenskaper og produksjonsvolum.