Språkgrupper

Språkgrupper er inndelinger av språk som deler en felles opprinnelse eller viser betydelige likheter som stammer fra historisk utvikling eller kontakt. Begrepet brukes i lingvistikken for å beskrive delstrømmer innenfor større språkfamilier, og for å gruppere språk som har betydelige delte kjennetegn. I praksis snakker man ofte om et hierarki av nivåer som språk, dialekt, språkfamilie, gren og gruppe.

En språkfamilie består av språk som antas å stamme fra en felles forløper. Innenfor en familie kan det finnes flere grener og grupper som viser videre slektskap. En språkgruppe kan dermed være en underinndeling innen en gren eller en samling språk som deler spesifikke språklige trekk. Begrepet brukes derfor fleksibelt og kan referere til både bredere og mer avgrensede samlinger av språk.

Eksempler på kjente språkgrupper finnes i Indo-Europeiske språkfamilien. Innenfor denne familien finner man germanske språk (som tysk, engelsk, nederlandsk), romanske språk (fransk, italiensk, spansk) og slaviske språk (russisk, polsk, serbisk). Innenfor germansk språkgruppe deles historisk videre inn i vest-, nord- og østgermanske språk, der vestgermansk omfatter blant annet engelsk og tysk.

Identifikasjon av språkgrupper baseres på komparativ metode: felles lydendringer, delte ordstammer og grammatikk, samt felles innovasjoner som peker mot felles avstamning. Noen foreslåtte grupper er vel etablerte, mens andre er omdiskuterte eller spekulative, særlig ved store geografiske og tidsmessige språkutbredelser. Språkgrupper bidrar til å rekonstruere språkhistorie, forstå kontakt og migrasjon og støtte bevaringsarbeid.