Spesialområder

Spesialområder er geografiske områder som får særregler eller tilretteleggingsordninger fordi de har særlige verdier, risikoer eller behov for spesialforvaltning. Begrepet brukes i ulike fagfelt, som arealplanlegging, naturforvaltning, kulturminnevernet og infrastrukturforvaltning, og betegner områder hvor vanlig praksis eller standarder ikke er tilstrekkelige.

I arealplanlegging og miljøforvaltning kan spesialområder omfatte naturvernområder, viktige naturtyper eller habitat som trenger ekstra beskyttelse, vassdrag og kystområder med spesielle hensyn, eller områder utsatt for værrelaterte eller geologiske farer som flom, skred eller erosjon. I slike områder kan bygging og utvikling være underlagt strengere regler, det kreves særskilte konsekvensutredninger, og arealbruken må tilpasses de spesielle verne- eller sikkerhetsmålene.

Opprettelse og forvaltning av spesialområder skjer vanligvis gjennom offentlige myndigheter, ofte i samarbeid mellom nasjonale og lokale organer. Prosessen kan inkludere planlegging, lovverk eller forskrifter som gir rammer for bruk og vern, offentlig høring og regelmessig oppfølging og revisjon. Formålet er å balansere utviklingsbehov med vern av natur, kulturarv, sikkerhet og bærekraft.

Spesialområder og deres regler varierer mellom land og kommuner, men fellesnevneren er et mål om å beskytte verdifulle eller sårbare forhold samtidig som man legger til rette for forsvarlig utvikling og forvaltning.