Silketrykk

Silketrykk, også kalt silkscreen eller serigrafi, er en trykkemetode der en stencil ligger på et nett av polyester i en ramme. Blekk presses gjennom åpningene i nettet med en skrape og avsetter farge på underlaget. Metoden kan brukes på papir, tekstiler og andre materialer, og tillater flere farger ved bruk av separate skjermer for hver farge.

Historisk oppstod teknikken i Kina og ble videreutviklet i USA og Europa i løpet av 1900-tallet. Den ble særlig kjent i kunstverdenen gjennom serier og plakater, og i dag brukes silketrykk både i kommersielt trykk og som kunstnerisk teknikk (serigrafi).

Et silketrykk består av en ramme med et nett av polyester eller nylon. En stencil eller et emulsjonslag blokkerer blekk i områder man ikke vil ha trykk. Designet overføres ofte ved fotografisk eksponering eller ved å klippe ut en stencil. Blekk presses gjennom nettet med en skrape og legges på underlaget. For hvert fargelag kreves vanligvis en egen skjerm, og underlaget må tørke mellom lagene.

Tilgjengelige teknikker inkluderer flerskjermtrykk, halftoner og discharge for tekstiler. Valg av blekk (vannbasert, plastisoler eller pigmentbasert) påvirker utseende og holdbarhet, og digitale forberedelser brukes ofte i kunstneriske serigrafier.

Anvendelser spenner fra plakater og kunsttrykk til t-skjorter og dekortekstil. Fordeler inkluderer muligheten til å trykke på mange underlag, sterke farger og god holdbarhet ved riktig herding. Begrensninger omfatter oppstartskostnader og behov for nøyaktig registrering mellom fargelag.

Sikkerhet og miljø: Bruk av løsemidler og pigmenter krever god ventilasjon og riktig avfallshåndtering. Rengjøring av skjermer og utstyr bør skje i tråd med anbefalinger.