Shelfområder

Shelfområder, eller kontinentalsokkelområder, er den delen av havbunnen som ligger på kontinentalsokkelen mellom kystlinjen og sokkelbruddet. De er vanligvis relativt grunne områder sammenlignet med dypere havområder og strekker seg typisk ut til en dybde på omtrent 200 meter, selv om dybden varierer mellom regioner. Overgangen til den dypere kontinentalskråningen markerer sokkelens ende.

Geografisk og geologisk kjennetegnes shelfområder av relativt sammenhengende sedimentære avsetninger som består av sand, slam og grus. Landskapet kan inneholde sandbanker, morenerygger og undervannsdaler, påvirket av tidevann, strømmer og bølger. Sokkelens kant, ofte kalt shelf break, er en brattere overgang mot dypere vann og er viktig for marin strømutveksling og næringsførende oppstrømmer.

Økologisk spiller shelfområdene en sentral rolle i marine økosystemer. Tilgangen på lys gjør fotosyntese mulig i overflatelagene, noe som støtter fytoplankton og høy primærproduksjon. Dette gir rike habitater for mange fiskearter, krepsdyr og bløtdyr, og området utgjør grunnlaget for betydelige fiskerier. I tillegg kan shelfområdene inneholde reserver av petroleum og naturgass, samt vind- og annen fornybar energi i enkelte regioner.

Forvaltning og forskning skjer ofte innenfor rammene av maritim lovgivning som UNCLOS, hvor kyststater har rett til ressurser i sin økonomiske sone som strekker seg ut til omtrent 200 nautiske mil. Miljøvern, bærekraftig fiskeri og offshore aktiviteter, samt grenseoverskridende samarbeid er sentrale temaer. Kartlegging og overvåkning av shelfområdene bruker bathymetri, sonar og seismiske undersøkelser.