Setningsbygning

Setningsbygning er studiet av hvordan setninger er bygd i norsk. Det omfatter ordrekkefølge (syntaks), setningsledd som subjekt, verbal, objekt og adverbial, og måten setninger kobles sammen på gjennom koordinasjon og underordning. Det gjelder også hvordan tegnsetting brukes for å markere grenseflater mellom hovedsetninger og bisetninger og hvordan språkvariasjon mellom bokmål og nynorsk påvirker strukturer.

Hovedsetninger følger vanlig norsk ordstilling, ofte kalt V2: verbet står i andre posisjon i setningen, uansett hva som står først. Eksempler: I dag leser jeg en bok. Nå kommer jeg. Når frontede ledd kommer først, står verbet altså like i andre posisjon. Etter verbet følger ofte subjektet og/eller andre setningsledd (objekt, adverbialer).

Setningsbygningen skilles ofte mellom enkle setninger, sammensatte setninger og komplekse setninger. Enkle setninger består av ett clause, for eksempel "Hun skriver et brev." Sammensatte setninger består av to eller flere hovedsetninger som settes sammen med koordinasjon: "Hun leser, og han skriver." Komplekse setninger inneholder en hovedsetning og en eller flere bisetninger, for eksempel "Jeg vet at du kommer." I bisetninger er ordstillingen ofte noe annerledes enn i hovedsetninger, og konjunksjoner som "at", "fordi", "hvis" innleder bisetninger.

Valg av stil og normalisert grammatikk: Bokmål og nynorsk har egne konvensjoner for setningsbygning, men prinsippene er felles. Valg av ordstilling kan være påvirket av fokus (fremheve) eller formellhet; i muntlig språk er setningsbygning mer fleksibel og kan variere mellom dialekter.