Hovedsetninger

Hovedsetninger, i norsk grammatikk, er den delen av en setning som kan stå alene og uttrykke en fullstendig tanke. En hovedsetning inneholder vanligvis et finit verb og et subjekt, og den har en tydelig meningsfull ytring uten behov for andre setninger for å fullføre den. Hovedsetninger kan være korte eller lange, og de kan inngå i sammensatte setninger sammen med andre hovedsetninger eller med leddsetninger (subordinate setninger).

Egenskaper og struktur: I deklarative hovedsetninger følger norsk standardordstilling ofte vokalens plass i andre posisjon, slik at verbet står rett etter første setningsledd (V2-ordstilling). Mange typer setninger kan være hovedsetninger, for eksempel påstandssatser, spørsmål (med inversjon) og utropssetninger. Hovedsetninger kan også begynne med tids- eller steduttrykk og senere inneholde subjekt og verb, for eksempel: "I går møtte jeg en venn." eller "Nå skal jeg hjem."

Skille fra leddsetninger: En leddsetning (leddsetning) er avhengig av en hovedsetning og kan ikke stå alene. Leddsetninger innledes ofte med konjunksjoner som "at", "om" eller "fordi", og ordstillingen i leddsetningen følger andre regler enn i hovedsetningen. Eksempel: "Jeg vet at hun kommer i morgen." Her er "at hun kommer i morgen" en leddsetning som gir innhold om den påståtte hendelsen.

Bruk: Hovedsetninger brukes til å uttrykke hovedinnholdet i en ytring, ofte som grunnvilkår i sammensatte setninger eller i enkle setninger som utgjør hele budskapet. Sammen med leddsetninger gir de språket fleksibilitet i å kombinere handlinger, betingelser og tidsforhold.