Selvrapporterte

Selvrapporterte data er informasjon som individer gir om seg selv, vanligvis gjennom spørreskjemaer, intervjuer eller digitale innspill. Begrepet brukes i en rekke fagområder, særlig innen helse‑ og sosialvitenskap, psykologi, utdanning og arbeidslivsforskning, der det gir forskere innsikt i subjektive opplevelser, holdninger, symptomer og atferd som ellers er vanskelige å måle objektivt.

I helseforskning benyttes selvrapporterte svar for å kartlegge smerte, livskvalitet, psykisk velvære og livsstilsfaktorer som kosthold og fysisk aktivitet. Innen psykologi er selvrapporterte skalaer, for eksempel Becks depresjonsinventar eller Big Five‑personlighetstest, sentrale verktøy for å vurdere indre tilstander og individuelle forskjeller. På arbeidsplassen brukes de til å måle jobbtilfredshet, stressnivå og opplevd arbeidsbelastning.

Fordelene med selvrapportering er blant annet kostnadseffektivitet, mulighet for å samle store prøver og tilgang til informasjon som kun kan uttrykkes av den enkelte. Metoden gjør det også mulig å fange opp endringer over tid gjennom longitudinelle undersøkelser.

Samtidig er selvrapporterte data utsatt for ulike skjevheter. Sosial ønskelighet kan føre til at respondenter gir svar de tror er akseptable, mens hukommelsesfeil kan påvirke nøyaktigheten i tilbakeblikk på tidligere hendelser. Kulturelle forskjeller i tolkning av spørsmål og svaralternativer kan også svekke sammenlignbarheten mellom grupper.

Forskningsdesign som kombinerer selvrapporterte mål med objektive målinger – for eksempel biomarkører eller observasjonsdata – bidrar til å validere funn og redusere risikoen for misrepresentasjon. Selvrapportering forblir et sentralt, men kritisk, verktøy i samfunnsvitenskapelig forskning, der forståelsen av menneskelig opplevelse er essensiell.