Selvbestøvning

Selvbestøvning, eller autogami i plantebiologi, er prosessen der pollen fra en blomsts støvbærer befrukter stigmaet i samme blomsten eller i andre blomster på samme plante. Dette kan skje direkte i blomsten (autogami) eller mellom blomster på samme plante (geitonogami). Mange blomster som viser selvbestøvning har tilpassninger som gjør dette mer sannsynlig, for eksempel lite rom mellom stiften og støvbæreren eller blomster som er klare for befruktning uten nødvendighet av pollinatorer.

Mekanismer og tilpasninger. Autogami er vanlig i mange kultiverte arter og i naturen kan selvbestøvning forekomme gjennom cleistogame blomster som aldri åpner seg, eller ved redusert forskjell mellom de mannlige og kvinnelige organene (mindre herkogami). Selvbestøvning kan også være et resultat av geitonogamisk pollinering, der pollinering skjer mellom blomster på samme plante. I praksis varierer graden av selvbestøvning mellom arter og populasjoner.

Fordeler og ulemper. En viktig fordel er reproduksjonssikkerhet når pollinatorer er få eller uforutsigbare, noe som sikrer frøsetting og stabil produksjon. Ulempen er redusert genetisk variasjon og større risiko for innavl, noe som kan gjøre avkommet mindre tilpasset miljøendringer og øke sårbarhet for sykdommer og plager. Noen arter kombinerer selvbestøvning med sporadisk utkreving for å balansere fordeler og ulemper.

Anvendelse og betydning. I jord- og planteskjemi brukes selvbestøvning ofte for å lage faststilte avkom og sikre genetisk identiske eller svært like linjer i avl, spesielt hos kvantitative arter som korn og belgfrukter. Naturlig forekommende selvbestøvning finner sted i mange arter, og mating systemer kan varieres mellom raser og økosystemer.