Selvantenning

Selvantenning, også kjent som spontan forbrenning, er en prosess der et materiale antennes uten ytre ildkilde. Den skjer når varme som dannes ved oksidasjon bygges opp i materialet raskere enn den kan avledes, slik at temperaturen når et kritisk nivå der brann oppstår. Vanlige rammer er lagring av stoffer som kan oksidere seg selv, som oljeholdige materialer, organisk avfall og varmefeller i naturlig materiale.

Den underliggende mekanismen innebærer eksoterm oksidasjon som gir varme. Dersom varmeutviklingen oppveier varmeavledning og fuktighetsnivået begrenser varme, kan temperaturen stige. I porøse eller kompakte masser med begrenset ventilasjon kan selv moderate reaksjonshastigheter føre til selvoppvarming over tid, noe som kan lede til antennelse.

Autoantenningspunktet er den laveste temperaturen hvor oksidasjon i luft fører til antennelse uten ekstern gnist. Ikke alle materialer har lav autoantenningspunkt; enkelte varianter utvikler gradvis varme før de antennes.

Vanlige eksempler på selvantenning inkluderer lagre av kull eller torv, halm og høy som brytes ned og blir varme, samt oljeheldige kluter og avfall som inneholder flyktige oljer. I industrien er selvantenning også kjent risiko ved lagring av organisk materiale som lett oppvarmes eller ved avfallsstrømmer som avgir varme.

Forebygging inkluderer god lagringspraksis: unngå oppsamling av varmeoppsamlende materialer, sikre ventilasjon og periodisk omrøring for å avlede varme. Overvåking av temperatur er viktig, særlig for oljeholdig avfall og annen organisk materiale. Ved mistanke om selvantenning bør området vurderes av sikkerhetshensyn evakueres og relevante myndigheter varsles.