Røntgenområder

Røntgenområder refererer til den delen av det elektromagnetiske spekteret som består av røntgenstråler, samt begreper som brukes for å beskrive deres energinivåer og anvendelser. Området deles ofte inn i myke røntgenstråler og harde røntgenstråler. Myke røntgenstråler har typisk energi omkring 0,1–10 keV, tilsvarende bølgelengder på noen få nanometer til under én tiendedels nanometer; harde røntgenstråler ligger vanligvis i området 10–100 keV. Grensene varierer mellom fagmiljøer og definisjoner.

Røntgenområder brukes til å beskrive hvilke typer stråling som er aktuelle for ulike måle- og avbildningsmetoder, og hvilke materialer og strukturer som kan analyseres effektivt. Produksjon skjer i kilder som røntgenrør i medisinsk og industriell bruk, samt i avanserte kilder som synchrotroner. Når røntgenstråler passerer gjennom materie, opplever de interaksjoner som fotoelektrisk effekt, Compton-spredning og ved høyere energi pare-produksjon. Disse egenskapene muliggjør både bildedannelse og detaljert materialanalyse.

Anvendelser av røntgenområder inkluderer medisinsk diagnostikk (radiografi, fluoroskopi og CT), tannlegepraksis, industriell ikke-destruktiv testing og materialanalyse (for eksempel røntgendiffraksjon). Innen vitenskapen brukes røntgenstråler i astronomi for å studere kosmiske kilder og i krystallografi for å bestemme molekylstrukturer.

Sikkerhet spiller en viktig rolle, siden røntgenstråling er ioniserende. Eksponering bør begrenses etter prinsippet ALARA, og riktig skjerming og overvåking er standard i medisinske og industrielle miljøer.