Rettighetsregimet

Rettighetsregimet betegner et rammeverk av regler, institusjoner og normer som garanterer og regulerer rettigheter innen en politisk eller juridisk orden. Begrepet brukes både om nasjonale konstitusjonelle rettighetsvern og om internasjonale eller regionale rettighetsregimer som beskytter sivile, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter. Et rettighetsregime innebærer rettigheter, plikter og rettsmidler, samt mekanismer for overvåking og håndheving. Typiske komponenter er lovgivning, domstoler, uavhengige tilsynsorganer og internasjonale forpliktelser, som gir individer mulighet til å klage og få brudd rettet opp.

Historisk oppsto og utviklet rettighetsregimer seg betydelig etter andre verdenskrig, særlig gjennom Universal Declaration of Human Rights (1948) og senere bindende internasjonale konvensjoner og regionale avtaler, for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og EU-lovgivning. Innenfor land kan et rettighetsregime være forankret i en forfatning og i velferdsstatlige rettigheter, samtidig som det forvaltes gjennom domstoler og offentlige institusjoner som skal sikre likhet, rettssikkerhet og tilgang til rettsmidler.

Utfordringer og kritikk inkluderer uenighet om hvilke rettigheter som skal prioriteres og hvordan de balanseres mot statlig handleevne, kulturelle forskjeller i tolkningen av rettigheter, implementeringskostnader og risikoen for at rettigheter blir over- eller underregulert, eller brukt som politisk verktøy.

Rettighetsregimet er sentralt for rettsstatens prinsipper og for forholdet mellom individet og staten.