Ressursavhengighet

Ressursavhengighet er et begrep som beskriver et forhold der en aktør er avhengig av ressurser som kontrolleres av andre, noe som gir tilbyderne en viss makt og påvirker aktørens handlingsrom. Begrepet brukes i organisasjonsteori og politisk økonomi for å beskrive forhold mellom virksomheter, offentlige etater og andre institusjoner. Avhengigheten oppstår når essensielle ressurser – som finansiering, råvarer, teknologi, kompetanse eller politisk støtte – ikke kan skaffes av egen produksjon eller innenlands, og derfor må skaffes gjennom relasjoner eller markedet. Avhengigheten kan føre til begrensninger, risiko for leveringsavbrudd, prisvolatilitet og press til å tilpasse strategi og prioriteringer etter mottakerens eller leverandørens interesser.

Tilnærminger for å håndtere ressursavhengighet inkluderer diversifisering av inntektskilder og forsyningslinjer, vertikal integrasjon, langsiktige kontrakter, strategiske reserver, og investering i lokal kapasitet eller teknologi slik at avhengigheten reduseres. I organisasjonsteori er ressursavhengighet et sentralt tema i Pfeffer og Salanciks ressursavhengighetsteori, som sier at organisasjoner utvikler strukturer og allianser for å redusere usikkerhet og avhengighet ved å påvirke eksterne aktører.

Ressursavhengighet kan forekomme i ulike kontekster, som olje- og mineralproduserende land som er store eksportører og ofte utsatt for pris- og markedssjokk; utviklingsland med betydelig utenlandsk bistand eller lån; og teknologiselskaper som er avhengige av få leverandører av kritiske komponenter.

Kritikere påpeker at konseptet kan være for deterministisk og at avhengighet er en dynamisk størrelse som endres med politikk, teknologi og markedet. Målinger av avhengighet innebærer ofte andelen av inntekter, importavhengighet, eller konsentrasjon i leverandørkjeden.

Se også: ressursavhengighetsteori, politisk økonomi, energisikkerhet.