Ressursadgang

Ressursadgang refererer til hvem som har rett til å få tilgang til et spesifikt ressurselement i et datasystem eller nettverk, og under hvilke betingelser tilgangen er tillatt. Ressursene kan være filer, databaser, applikasjoner, maskinvare eller nettverkstjenester. Adgangen styres av organisatoriske policyer og tekniske mekanismer som autentisering, autorisering og revisjon.

Autentisering bekrefter identiteten til en bruker eller prosess, mens autorisering bestemmer hvilke handlinger og ressurser vedkommende har tillatelse til å bruke. Tilgangskontrollmodeller brukes for å implementere regler om hvem som får gjøre hva, og inkluderer blant annet disriminasjonstilnærminger som DAC (discretionary access control), MAC (mandatory access control), RBAC (role-based access control) og ABAC (attribute-based access control). Mekanismene som håndterer praksisene varierer mellom miljøene og kan være basert på tilgangskontrollister (ACLs), kapasitativer (capabilities), eller token-baserte løsninger.

I praksis finner man ressursadgang i mange domener: operativsystemer bruker fil- og tjeneste-permisjoner, databaser styrer privilegier for spørringer og endringer, og skyplattformer benytter identitets- og tilgangsforvaltningssystemer (IAM) og policyer for å kontrollere ressurstilgang. Revisjon og logging overvåker tilgangshendelser for sikkerhet og etterlevelse.

Gode praksiser inkluderer prinsippet om minste privilegium, behovsbasert tilgang, regelmessig gjennomgang av rettigheter, samt tydelig prosess for endringshåndtering og hendelsesrapportering. Feilkonfigurasjon og overprivilegering er vanlige utfordringer som øker risikoen for sikkerhetsbrudd.