tilgangskontrollister

Tilgangskontrollister, ofte forkortet ACL-er, er en sikkerhetsmekanisme som knytter en liste av tilgangsrettigheter til et ressursobjekt og bestemmer hvilke identiteter som har hvilke rettigheter til ressursen. En ACL består typisk av en rekke oppføringer, ofte kalt access control entries (ACE-er), som tildeler tillatelser til en spesifikk identitet eller gruppe. Rettighetene kan variere mellom systemer, men vanlige handlinger inkluderer lese-, skrive-, kjøre- og slette-rettigheter.

Bruksområder og implementering: ACL-er brukes i mange kontekster, blant annet i filsystemer (for eksempel NTFS eller ext-based systemer), nettverksenheter, rutere og brannmurer, databaser og programvareapplikasjoner. I hvert system kan evalueringsreglene variere, men som regel blir hver ACE evaluert inntil en match gir tillatelse eller nektelse, og det finnes ofte en implicit nektelse hvis ingen ACE gir tilgang.

Fordeler og utfordringer: ACL-er gir finere granularity enn enkle eierbaserte rettigheter og gjør det mulig å delegere tilgang og føre revisjon. De gjør det mulig å dokumentere og spore hvem som har hvilke oppgaver. Ulemper inkluderer risiko for misconfigurering, kompleks vedlikehold i store miljøer og potensielt uforutsigbar tilgang hvis regler ikke er godt kontrollert.

Beste praksis: bruk prinsippet om minste privilegium, dokumenter ACL-ene, gjennomgå dem regelmessig, og kombiner med overvåking og logging for hendelser. I samsvar med andre tilgangskontrollmodeller som DAC eller MAC kan ACL-er være en del av en bredere sikkerhetspolitikk.