Regelverkshindringer

Regelverkshindringer er hindringer som offentlige regler, krav og byråkratiske prosesser skaper for enkeltpersoner og virksomheter som ønsker å gjennomføre handlinger, prosjekter eller investeringer. Begrepet brukes ofte i debatt om konkurranse, innovasjon og vekst for å beskrive friksjonen som følger av omfattende eller uklare regler.

Kjennetegn og typer: Hindringene kan komme i form av komplekse lisensieringsordninger, omfattende godkjennelsesprosesser, rapporteringskrav, kostbare standarder og reguleringer, overlapp mellom myndighetsnivåer, samt manuelle eller tidkrevende behandlinger. De kan være fragmenterte mellom sektorer og regioner, og skape usikkerhet om kostnader og tidsrammer.

Effekter: Regelverkshindringer øker kostnader og leveringsfrister, svekker entreprenørskap og tilgang på kapital, og kan redusere konkurranseevnen. På lang sikt kan de også føre til svartmarked eller flytting av virksomhet til områder med mindre restriktive regler. Samtidig har regler som sikkerhet, miljø og forbrukerbeskyttelse et legitimt formål.

Tiltak: For å redusere unødvendige hindringer arbeider myndighetene med forenkling og rasjonalisering, regelverksmonitorering, automatiserte prosesser og en-dør-løsninger for søknader. Regulatorisk arbeid inkluderer også regelverkseffektvurderinger, erfaringbasert avvikling av regler og digitalisering for å redusere manuell behandling.

Eksempel i Norge: byggesøknader, miljø- og arealplanprosesser, lisensiering i næringslivet og rapporteringskrav til offentlige myndigheter er viktige områder hvor regelverkshindringer ofte vurderes.

Se også: byråkrati, regulering, forenkling av regelverk.