Prøvetagningsintervallet

Prøvetagningsintervallet er tiden mellom to påfølgende prøvetakinger i et overvåknings-, test- eller behandlingsopplegg. Det beskriver hvor tett prøver tas og fastsetter tidsoppløsningen på de innsamlede dataene. Prøvetagningsintervallet kan også omtales som samplingintervallet, og står i forhold til prøvetakingsfrekvensen (frekvensen er ofte lik 1 dividert på intervallet).

Planlegging av prøvetagningsintervallet avhenger av hva som skall observeres og hvor raskt forholdene endrer seg. Viktige faktorer er dynamikken i systemet, ønsket oppløsning i dataene, målemetodenes pålitelighet og kostnader eller belastning ved prøvetaking. Et kortere intervall gir bedre mulighet til å oppdage raske endringer, men øker kostnader og administrativ byrde. Et lengre intervall reduserer ressursbruk, men kan gjøre at viktige hendelser eller svingninger ikke fanges opp.

I klinisk praksis brukes prøvetagningsintervaller for å overvåke pasientparametre som legemiddelkonsentrasjon, elektrolytter eller blodmarker. Lengre intervaller kan være tilstrekkelige ved stabil tilstand, mens kortere intervaller kan være nødvendig ved dosejustering eller risiko for plutlige endringer. I miljøovervåking må intervallet være kort nok til å registrere relevante variasjoner eller hendelser, som utslipp eller naturlige svingninger i messeperioder. I forskning og tidsseriedata påvirker intervallet evnen til å oppdage mønstre og frekvenser; for lav oppløsning kan skjule høyfrekvente signaler.

Valg av prøvetagningsintervallet innebærer en avveining mellom informasjonsnivå, praktiske ressurser og ønsket datakvalitet, samt krav fra faglige retningslinjer og reguleringer.