Polplassering

Polplassering refererer til hvor politiske aktører står i forhold til hverandre langs et politisk spektrum. Ofte brukes en venstre–høyre akse for å beskrive økonomiske preferanser og statlig styring, men i praksis brukes også todimensjonale eller flerdimensjonale modeller som inkluderer sosiale spørsmål, kultur og frihet versus kontroll. Polplassering beskriver hvor partier eller individer befinner seg i forhold til spørsmål som skatt og velferd, næringspolitikk, offentlig sektor, innvandring, miljø og rettsstatlighet.

Måleenheter og metoder: manifest, stemmegivning, uttalelser, opinion polls. Vanlige modeller: en-akse venstre-høyre, to-akse økonomi og sosiale forhold, eller mer komplekse plasseringer ved hjelp av faktor- eller multidimensjonal skale. Datakilder: partiprogrammer, parlamentsstemmegivning, meningsmålinger.

Begrensninger: posisjoner kan være problematisk redusert til én akse; de endrer seg over tid, og kan variere etter kontekst og publikum; koalisjoner kan tvinge kompromisser; velgere prioriterer ofte ulike saker. Bruk: i media og politisk forskning for å oppsummere hvor aktører står og forklare politiske skift. Eksempler i ulike land: sosialdemokratiske eller venstreorienterte partier tenderer mot venstre i økonomiske spørsmål; konservative partier mot markedsbasert politikk; grønne partier prioriterer miljø, ofte med sammensatte posisjoner i andre saker.

Termen kan også brukes som synonymer til politisk posisjonering, ideologisk plassering eller spekterposisjonering.