Polariseringsagenter

Polariseringsagenter er substanser eller mekanismer som kan frembringe eller øke polarisasjonen i et system. Begrepet brukes i flere disipliner, blant annet optikk, kjemi og kjernefysikk, og refererer til ulike måter å skape eller kontrollere polariserte tilstander på.

Innsatser i optikk skjer polarisering ofte gjennom materialer som viser anisotropi eller dichroisme. Passiv polarisering involverer materialer som birefringente krystaller eller polarisatorfilmer, som tillater kun én polarisasjonskomponent å passere. Aktiv polarisering kan innebære kjemiske eller elektromagnetiske midler som påvirker molekylenes orientering eller elektroniske tilstander for å oppnå ønsket polarisasjon. I praksis brukes ofte polariseringsfiltre og polariserende materialer for å styre retningen og typen av lysets polarisasjon.

Innen spinfysikk, NMR og EPR brukes polarisatoringsagenter ofte som paramagnetiske radikaler eller komplekser som effektivt overfører spinpolarisasjon fra elektroner til kjerner. Dette kalles dynamisk nukleær polarisering (DNP) og gir større signalstyrke i faststoff-NMR og visse MR-teknikker. Eksempler inkluderer radikaler som TEMPO eller trityl-derivater, samt komplekser som TOTAPOL i spesifikke opptakssituasjoner.

Bruksområder inkluderer medisinsk bildediagnostikk i visse MR-protokoller, forbedret NMR-sensitivitet i forskning, optiske eksperimenter og materialstudier der spin- eller lyspolarisation er sentralt. Viktige hensyn er stabilitet, kompatibilitet med prøver og egnethet for riktig temperatur og magnetfelt.

Se også: polarisering, polarisatorfilm, dynamisk nukleær polarisering, optisk pumping.