Plasmaskjermer

Plasmaskjermer, eller plasma display panels (PDP), er en teknologi for flatskjermer som ble brukt i TV-er og monitorer. De var særlig populære i perioden fra slutten av 1990-tallet til tidlig 2010-tall, før LCD- og OLED-teknologi dominerte markedet.

Teknisk fungerer en plasmaskjerm ved at hver piksel består av en liten celle fylt med en edelgassblanding. Når elektriske elektroder påsettes spenning, ioniseres gassen og produserer ultraviolet lys som stimulerer et fosforlag på innsiden av glasset. Forskjellige fosforsammensetninger gir rød, grønn eller blå farge; tre sub-piksler tilsvarer en piksel. Fordelene ved PDP-er inkluderer god kontrast, raske responstider og bred innsynsvinkel, samt farger som ofte oppleves som naturlige ved høy lysstyrke.

Ulempene omfatter høyere energiforbruk, varmeutvikling og vekt, samt pris. Det er også risiko for bildeinndrift eller burn-in ved statiske bilder.

Historisk ble plasmateknologi utviklet gjennom tiårene, og kommersielle plasmapaneler kom på markedet på 1990-tallet med aktører som Fujitsu, Panasonic og Pioneer. Plasma-TV-er var populære i store skjermer, men konkurransen fra LCD/LED og OLED førte til utfasning i forbrukermarkedet.

I dag brukes plasmaskjermer hovedsakelig i spesialiserte proff- og kinodisplayer eller i enkelte regioner og nyanser, men omtrent ikke i vanlige hjemme-TV-er.