Partitionkoeffisienten

Partitionkoeffisienten, ofte kalt fordelskoeffisienten i norsk, beskriver forholdet mellom konsentrasjonene av et stoff i to immiscible faser ved likevekt. Den er dimensjonsløs og vanligvis definert som P = [S]fase1 / [S]fase2. Den mest benyttede måleenheten er systemet vann–oktanol, der man snakker om Kow (octanol–water partition coefficient). LogP er den base-10 logaritmen av Kow og gir en praktisk skala for lipofili.

For ikke-ioniserte molekyler gir partitionkoeffisienten en god indikasjon på lipofili: høy P betyr at stoffet foretrekker fettliknende faser og har større sannsynlighet for å akkumulere i lipidmembraner, mens lav P indikerer vannløselighet. Når molekylet er ionisert, blir partionkoeffisienten avhengig av pH, og den relevante størrelsen blir ofte betegnet som distribusjonskoeffisienten D, som tar hensyn til både ioniserte og ikke-ioniserte former: D = [S]organisk / [S]total i løsning.

Måling og beregning: Shake-flask-metoden er standard for Kow. Andre metoder inkluderer HPLC-baserte tilnærminger og ulike kvantitative teknikker som kan korrigere for tilsetningsstoffer og temperatur. Verdiene varierer med temperatur og med nærvær av salter eller andre komponenter i løsningen.

Anvendelser: Partitionkoeffisienten er sentral i farmakologi og legemiddelutvikling som en indikator på lipofili og membranpermeabilitet, og i miljøvitenskap for å forutsi sorpsjon til jord og sediment samt potensielt bioakkumulering i organismer. Begrensninger inkluderer at verdier avhenger av løsningssystem, temperatur og molekylære egenskaper, og derfor bør tolkes i riktig kontekst.