Partisjonsskema

Partisjonsskema er en betegnelse som brukes for å beskrive hvordan data eller lagringsmedier deles inn i partisjoner. Begrepet finnes i flere sammenhenger, blant annet ved oppsett av harddisker, i database-partisjonering og i distribuert databehandling.

Ved lagringsmedier beskriver partisjonsskema hvordan en disk er delt inn i separate partisjoner som hver fungerer som en egen enhet i filsystemet. De to dominerende standardene er MBR og GPT. MBR (Master Boot Record) støtter vanligvis opptil fire primære partisjoner, eller tre primære og en utvidet partisjon som kan inneholde flere logiske partisjoner; det har begrensninger på størrelse og antall partisjoner. GPT (GUID Partition Table) er nyere og støtter større disker og flere partisjoner, med redundante headere og CRC-sjekker for bedre robusthet. Valg av partition style påvirker oppsett, operativsystemstøtte og muligheter for sikkerhetskopiering og gjenoppretting.

Innen databaser refererer part tilningsskjema til hvordan data deles inn i partisjoner basert på verdier i en kolonne eller nøkkel. Vanlige partisjoneringsmetoder inkluderer range-partisjonering, hash-partisjonering og liste-partisjonering. Fordeler er forbedret ytelse for store tabeller, enklere vedlikehold og mulighet for parallelle spørringer. I SQL-databaser bruker man ofte et partisjonsskjemaregnskap som kobler en partisjoneringstype til en partisjoneringstabell og til lagringsområder som filgrupper. I PostgreSQL og andre systemer implementeres partisjonering gjennom deklarative eller manuelle strategier for å hente data effektivt.

I distribuert databehandling brukes partitionsskemaer for å fordele arbeid og data på tvers av noder, noe som kan forbedre skalerbarhet og feiltoleranse, men også introdusere kompleksitet i koordinering og konsistens. Partisjonsskemaer er dermed sentrale for både infrastruktur og applikasjonsdesign, og valget avhenger av krav til ytelse, størrelse og vedlikehold.