Organperfusjon

Organperfusjon er prosessen der organer holdes vitale og metabolske prosesser opprettholdt utenfor kroppen ved hjelp av kontinuerlig tilførsel av oksygenert væske eller blod. Hensikten er å bevare organets funksjon, redusere skade fra ischemi og legge til rette for evaluering og forbedret utvalg av organer for transplantasjon.

Det finnes ulike tilnærminger. Static Cold Storage innebærer oppbevaring av organet i en kjølig preservasjonsløsning uten aktiv tilførsel av vaskulært blod eller oksygen. Mer avanserte metoder bruker maskinperfusjon, enten hypotherm (hypoterm) eller normotherm (normalt kroppstemperatur). Hypotermisk maskinperfusjon (HMP) holder organet ved lav temperatur mens væske føres gjennom organet for å redusere metabolisme; normotherm maskinperfusjon (NMP) holder organet ved kroppstemperatur, med oksygen og næring for å opprettholde og evaluere funksjon i sanntid. Perfusjon kan være vaskulært blodbasert eller basert på fortynnet væske, og inkluderer kontroll av temperatur, trykk og strømning samt oksygenasjon.

Fluoratiske løsninger som UW-løsning eller HTK-løsning brukes ofte som preservasjonsmedium i forbindelse med perfusjon eller oppbevaring. Organer som vanligvis perfunderes inkluderer nyrer, lever, hjerte, lunger og i noen tilfeller pankreas og tynntarm. Organperfusjon muliggjør bedre bevaringstid, reduksjon av iskemirelaterte skader og i noen tilfeller bedre gjenbruk av marginale organer gjennom funksjonsvurdering før beslutning om transplantering.

Historisk har perfusjonsteknikker utviklet seg fra konservasjon i kulde til dynamisk maskinperfusjon, noe som har økt organutnyttelsen og forbedret pasientutfallene ved transplantasjon. Begrensninger inkluderer teknisk kompleksitet, kostnader og behov for eksperthåndtering samt fortsatt forskning på langsiktige utfall.