Omgivelsestryk

Omgivelsestryk, eller omgivelsestryk, er trykket som omgivende gasser utøver på alle overflater i kontakt med dem. Det er det ytre trykket et system opplever når det er åpnet mot eller i kontakt med omgivelsene. I praksis tilsvarer det vanligvis atmosfæretrykket ved stedet, men begrepet kan også brukes om trykket i et lukket rom som er i kontakt med omgivelsene.

Enheten for omgivelsestrykk i SI-systemet er pascal (Pa). En atmosfære (1 atm) er definert som ca. 101 325 Pa. Ved havnivå er omgivelsestrykket omtrent 1 atm, men det varierer med værforhold og høyde. Dette trykket kan være betydelig lavere i vakuumsystemer og kan også være høyere i trykkøkter eller trykkposisjonerte installasjoner. Begrepet står ofte i motsetning til gauge-trykk (trykket relativt til omgivelsene) og absoluttrykk (trykk målt i forhold til vakuumets nullpunkt).

Måling av omgivelsestrykk skjer med instrumenter som barometerer for atmosfærisk trykk, samt manometre og trykksensorer i ulike formfaktorer. Registrering av omgivelsestryk er viktig i meteorologi, tekniske applikasjoner og forskning hvor ytre betingelser påvirker prosesser.

Betydning og effekter: Endringer i omgivelsestrykk påvirker blant annet kokepunktet til væsker, reaksjoner mellom gasser, og ytelsen til utstyr som er avhengig av ytre forhold. I høyder eller under vakuum kan lavt omgivelsestyrke kreve komprimering eller tettere forseglinger, mens høyere omgivelsestryk påvirker materialer og strukturer.

Eksempler: I flykroppens kabin opprettholdes et komfortabelt trykk, mens det ytre er betydelig lavere. Væske- og gassprosesser påvirkes av atmosfærisk trykk, og dypt under vann øker omgivelsestrykket tilsvarende med vanntrykket.