Nødpeilesendere

Nødpeilesendere er nødutstyr som gir et distres signal for å varsle redningsmyndigheter og bidra til rask lokalisering av personer eller fartøy i en livstruende situasjon, enten til sjøs, i luften eller på land. Beaconsene fungerer som en del av Internasjonale COSPAS-SARSAT-systemet og bruker satellittkommunikasjon for å formidle plassering og identitet til et sentralt redningssenter.

Det finnes flere hovedtyper nødpeilesendere. Epirpsender (EPIRB) brukes på fartøy og offshore-installasjoner; nødpeilesender for luftfart (ELT) brukes i fly; og personlige nødpeilesendere (PLB) brukes av enkeltpersoner eller små grupper. Moderne enheter opererer ofte på 406 MHz og kan inkludere GPS for nøyaktig posisjon. Noen eldre enheter kan også sende på 121,5 MHz for visuell/homingsignal, selv om 121,5 er mindre brukt for akutt lokalisering i dag.

Slik fungerer de: Når enheten aktiveres, sender den et distress-signal til satellitter som videresender meldingen til redningssentrene. Signalets identifikator kobles til registrert eier eller fartøy, og GPS gir raskeit posisjonsdata. Dette muliggjør rask innledende innsats og koordinering av lokalisert redning.

Aktivering og bruk: Nødpeilesendere kan aktiveres manuelt ved å trekke i en nøkkel/knapp eller automatisk ved påvirkning/iseeil og i enkelte tilfeller ved vannkontakt. De må være registrert hos nasjonale myndigheter og regelmessig vedlikeholdt. Batterilevetid og serviceintervaller varierer etter type og modell; enheter bør testes i samsvar med produsentens anvisninger uten å utløse falske alarmer.

Regelverk og vedlikehold: Nødpeilesendere faller inn under internasjonale standarder (COSPAS-SARSAT og SOLAS/ICAO) og nasjonal registrering. Eier må holde registreringsopplysninger oppdaterte, og utstyret må inspiseres og byttes når batteriet nærmer seg slutten eller enheten har blitt utløst. Når en alarmlignende hendelse oppstår, blir redningsorganisasjoner koordinert via beaconens identifikator og lokasjon.