Nerveforbindelser

Nerveforbindelser er de anatomiske og funksjonelle koblingene som gjør kommunikasjon mellom nerveceller mulig. Gjennom disse forbindelsene overfører nerveimpulser signaler mellom nevroner, eller mellom nevroner og andre målceller som muskelceller eller kjertelceller. På denne måten styrer nervesystemet bevegelse, sanseopplevelse, hormonell aktivitet og homeostase.

Den viktigste formen for nerveforbindelser er synapser, der nerveimpulsen overføres fra et nevron til et annet eller til målcellen. Synapser kan være kjemiske, hvor signalet overføres ved nevrotransmittere, eller elektriske, hvor signalet fraktes gjennom gap junctioner. Kjemiske synapser tillater mer presis kontroller og modulering, mens elektriske synapser gir raskere og mer synkronisert kommunikasjon.

Strukturelt består nerveforbindelser av aksoner og dendritter som danner nettverk i sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og perifere nervesystemet. I PNS samles aksoner i nerver og beskyttes av støttevev og myelin rundt dem, produsert av Schwann-celler. I CNS ligger forbindelsene som baner og trakter i hvit substans, mens cellelegemer og synapser finnes i grå substans.

Utvikling og plastisitet former nerveforbindelser gjennom livssyklusen. Synaptisk styrking og svekkelse er en sentral del av læring og hukommelse. Ved skade kan forbindelser gå tapt eller skades; CNS har begrenset regenerasjon, mens PNS har større potensial for regenerasjon under riktige forhold. Sykdommer som neuropatier eller demyeliniserende sykdommer kan redusere effektiviteten av nerveforbindelser og lede til funksjonstap.