Multiversjonsteknikk

Multiversjonsteknikk er en metode innen programvare- og systemutvikling som søker økt feil toleranse ved å kjøre flere funksjonelt like versjoner av et program eller en komponent. I et multiversjonssystem samkjøres outputs fra de ulike versjonene gjennom en voter som avgjør det endelige resultatet. Feil i ett versjon antas i prinsippet å være ikke-identiske med feil i de andre versjonene, noe som gir mulighet for riktig resultat selv ved enkelte feil.

Opprinnelsen ligger i N-versjon programmering (NVP), en tilnærming utviklet i 1970- og 1980-årene for å øke sikkerhet i kritiske systemer. Kravet om designdiversitet—uavhengige utviklingsteam, ulike algoritmer, språk og verktøy—reduserer sannsynligheten for felles designfeil (common-mode faults).

Implementeringen innebærer vanligvis (1) flere uavhengig utviklede versjoner som utfører samme spesifikasjon, (2) en voter eller beslutningsenhet som sammenfatter stemmer eller resultater, og (3) mekanismer for feilhåndtering og degradering ved stemmekonflikter eller manglende flertallsstøtte. Systemet kan kjøre parallelle prosesser eller sekvensielt kjøre versjonene for å oppnå ønsket tidsramme.

Bruk og begrensninger: multiversjonsteknikk benyttes i høy-sikkerhetsområder som fly- og romfartsindustri, medisinsk utstyr og viktig industriell styring. Fordelene er økt reliabilitet og robusthet mot designfeil, men kostnader, kompleksitet og krevende krav til designdiversitet er betydelige utfordringer. Samtidig må man håndtere voteringslogikk, synkronisering og degradering ved uenighet.

Relaterte konsepter: i databaser omtales noe lignende som MVCC (multi-version concurrency control), der flere dataversjoner muliggjør samtidige transaksjoner uten konflikter.