Masseutdøddhet

Masseutdøddhet er en betydelig nedgang i artsrikdom og økosystemmangfold som skjer i løpet av geologisk korte perioder. I en masseutdøddhet mister planeten minst omtrent 75 prosent av arter eller mer i løpet av en relativt kort tidsramme, noe som står i stark kontrast til de langsomme bakgrunnsutryddelsene som vanligvis ikke påvirker så mange arter samtidig. Slike hendelser endrer ofte geografi, klimaprosesser og næringsnett i dypere grad enn vanlige utdødelser gjør.

Masseutdøddelser kjennetegnes av raske endringer i økosystemstrukturen og i fordelingen av arter, ofte utløst av dramatiske miljøforhold. Varigheten av de kritiske fasene varierer, og gjenoppbygging av livsmangfoldet kan ta millioner av år etterpå.

De fem største masseutdøddelsene som oftest nevnes, er End-Ordovicium (ca. 443 millioner år siden) med omtrent 85 prosent av artene forsvunnet; End-Devon (ca. 372–359 millioner år siden) med rundt 75 prosent; End-Perm (ca. 252 millioner år siden) med ca. 90–96 prosent; End-Trias (ca. 201 millioner år siden) med omtrent 80 prosent; og End-Kritt (ca. 66 millioner år siden) med omkring 76 prosent.

Årsaker til masseutdøddelser varierer mellom hendelsene, men ofte opptrer de som følge av kombinasjoner av vulkansk aktivitet, store klima- og havnivåendringer, oksygenfrie havområder (anoksia), meteorittnedslag og langvarige globale miljøendringer. Slike hendelser gir plass til omfattende økologisk omlegging og etterfølgende artsradiation.

Noen forskere anser nåtiden som en potensiell seks masseutdøddelse drevet av menneskelig aktivitet, preget av habitatødeleggelse, klimaendringer, overutnyttelse, invasive arter og forurensning. Tempoet på dagens utryddelser kan overstige bakgrunnsnivået, noe som gjør studier av masseutdøddelser relevante for forståelsen av jordens biosfære og dens framtid.