Massebevarelse

Massebevarelse er et grunnleggende prinsipp i klassisk fysikk og kjemi som sier at i et isolert system er den totale massen konstant over tid. Begrepet ble systematisert av Antoine Lavoisier på 1700-tallet, som gjennom nøye vektmålinger viste at massen til reaktanter før en kjemisk reaksjon tilsvarer massen til produktene etter reaksjonen.

I kjemi brukes massebevarelse ved balansering av reaksjoner, slik at summen av masser på begge sider av reaksjonsligningen stemmer. For eksempel i forbrenningen av metan kan CH4 + 2 O2 gi CO2 + 2 H2O, hvor massene av alle inngående stoffer er lik massene av alle utgående stoffer, forutsatt at alle faser er tatt med og at ingen masse tilføres eller fjernes utenfor systemet.

Bevaringen gjelder i hovedsak i lukkede eller isolerte systemer uten utveksling av masse med omgivelsene. I åpne systemer kan masse tilføres eller fjernes, og da er ikke total masse nødvendigvis konstant.

Begrensninger: I vanlig kjemi og ikke-relativistisk fysikk er massebevaring en presis eller god tilnærming. I relativistisk fysikk og kjernefysikk må man ofte snakke om bevaring av total energi, fordi masse kan omdannes til energi og omvendt i samsvar med E = mc^2. På makro- og kjemisk nivå er massebevaring imidlertid en sampassende og svært brukbar regel i praksis.