Maktbalanse

Maktbalanse er et begrep innen internasjonale forhold som beskriver hvordan maktressursene mellom stater eller andre aktører fordeles slik at ingen enkelt aktør får en varig overlegen posisjon. Hensikten er å opprettholde stabilitet og forhindre hegemoni gjennom motvekt eller mottiltak når en aktør blir for sterk. Maktbalanse kan være materiell, for example gjennom militær styrke og økonomi, eller basert på allianser og politiske restriksjoner.

Mekanismene for å opprettholde maktbalanse inkluderer internal og external balancing. Internal balancing innebærer å styrke egen militær kapasitet og økonomi, mens external balancing innebærer å danne allianser eller søke samarbeid for å motveie en dominerende aktør. Begrepet inkluderer også bandwagoning, der mindre aktører følger den dominerende makten i håp om å bedre sin posisjon, og hedging, en mer fleksibel tilnærming som kombinerer avventing og fleksible allianser.

Teoretiske retninger knyttet til maktbalanse inkluderer klassisk realisme, som ser makt som grunnleggende for nasjonal sikkerhet, og neorealisme, som fokuserer på systemets struktur. Begrepet brukes også i diskusjoner om balanse av trussel, der land vurderer motiver og mål bak rivalisering, ikke bare styrke i seg selv.

Historisk har maktbalanse antatt ulike former, fra Concert of Europe og den kalde krigens bipolare orden til dagens mer komplekse og multipolare sikkerhetsposter. Konstruksjoner, økonomiske forhold og ikke-statlige aktører utfordrer ofte tradisjonelle optimistic om balanse, og kritikere peker på at balansebegrepet kan være for deterministisk eller utilstrekkelig for å beskrive moderne konfliktmønstre.