Lisensavtalen

En lisensavtale er en kontrakt der en rettighetshaver gir en lisensmottaker rett til å bruke immaterielle rettigheter, som opphavsrett, patenter, varemerker eller know-how, uten at eierskapet overføres. Formålet er å gjøre rettighetene kommersielt tilgjengelige samtidig som rettighetshaveren opprettholder kontroll med bruken og kvaliteten.

Innholdet i en lisensavtale inkluderer normalt omfang av lisensen (eksklusiv eller ikke-eksklusiv), geografisk område, anvendelsesfelt, varighet og eventuelle betingelser for fornyelse. Avtalen regulerer betalingsvilkår som lisensavgift og/eller royalties, samt rapportering, revisjon av bruken og betalingsfrister. Den fastsetter også hva som skjer ved avtalebrudd, oppsigelse og hvordan eierskap til verket eller teknologien forblir hos rettighetshaveren.

Det finnes ulike typer lisensavtaler, avhengig av rettigheten som lisensieres: programvarelisenser, lisens for opphavsrettslig materiale (musikk, film, tekst), patentinnehav, varemerkebruk og teknologioverføring eller know-how. Mange avtaler inkluderer også regler om underlisensiering, kvalitetskontroll, endringer i verket, og rett til å avslutte lisensen ved kritisk manglende etterlevelse.

Juridisk rammeverk i Norge består av kontraktsrett og immaterialrett. Opphavsrettsloven, patentrettsloven og varemerkebestemmelser kommuniserer med avtaleretten, og avtalen må være i samsvar med generell lovgivning om konkurranse og fri handel, samt evt. EØS-regler. Partene bør vurdere due diligence, risiko, og mekanismer for endringer og tvisteløsning ved forhandling av lisensavtaler.