Koordinasjonsforstyrrelser

Koordinasjonsforstyrrelser er en samlebetegnelse for tilstander som påvirker evnen til presise og rytmiske bevegelser. De opptrer ofte som ataksi, dyspraxi og apraxi, avhengig av hvor i nervesystemet feilen ligger. Ataksi innebærer unøyaktige bevegelsesretninger, ustødig gange og dårlig koordinasjon mellom bevegelser. Dysmetri og dysdiadochinesi er vanlige funn ved cerebellær påvirkning. Dyspraxi er vansker med å planlegge og gjennomføre komplekse, målrettede bevegelser, selv når muskelkraft og sensorikk er tilstrekkelig. Apraxi refererer til svekket evne til å utføre velkjente handlinger uten at det er nedsatt motorisk kapasitet.

Årsaker inkluderer utviklingskoordinasjonsforstyrrelse hos barn (DCD), cerebellare sykdommer, hjerneskade gjennom hodeskader eller slag, demyeliniserende sykdommer som multippel sklerose, metabolske eller genetiske tilstander, og visse medisiner eller toksiner. DCD er den vanligste koordinasjonsforstyrrelsen i barnealderen og påvirker ofte skoleaktiviteter og lek.

Ved mistanke om koordinasjonsforstyrrelser gjennomfører man en nevrologisk undersøkelse med tester av koordinasjon, f.eks. finger-nese-test, heel-to-shin-test, raske vekslende bevegelser og tandemgang. Avbildning (MR eller CT) og laboratorieundersøkelser kan bidra til å identifisere underliggende årsaker, sammen med evaluering for syn, hørsel og metaboliske tilstander.

Behandling er vanligvis tverrfaglig og fokuserer på symptomlindring og funksjonsforbedring. Fysioterapi og ergoterapi er sentrale, ofte kombinert med taletrening og kognitiv trening. Tilrettelegging i skole og arbeid, samt hjelpemidler, kan være nødvendig. Progresjon og prognose varierer med årsak; DCD gir ofte stabil eller bedret funksjon med tidlig og målrettet trening, mens andre cerebellare eller nevrodegenerative tilstander kan være progressive.