Konsensusuttalanden

Konsensusuttalanden er formelle erklæringer utarbeidet av en gruppe eksperter innen et fagfelt, som uttrykker en enighet om spesifikke prinsipper, diagnostiske kriterier, behandlingsvalg eller tolkninger. Hovedmålet er å samle tilgjengelig evidens og ekspertvurderinger for å avklare uenighet og bidra til en enhetlig praksis der evidensen ikke gir entydige svar.

Produksjonen av en konsensusuttalande skjer ofte under paraply av faglige samfunn, komiteer eller forskningsgrupper. Metodene kan inkludere systematiske litteraturoversikter, utvalg av eksperter og en strukturert enighetsprosess som Delphi-metoden eller konsensusmøter. Resultatet er vanligvis en eller flere uttalanden ledsaget av en begrunnelse og en eventuell vurdering av styrke eller nivå av evidens.

Forsknings- og kliniske felt skiller ofte mellom konsensusuttalanden og bredere kliniske retningslinjer. Retningslinjer er vanligvis omfattende, klassifiserte etter styrke av anbefalinger og evidens, og oppdateres fortløpende, mens konsensusuttalanden kan være mer fokusert og midlertidig, rettet mot spesifikke spørsmål eller populasjoner.

Fordeler med konsensusuttalanden inkluderer å redusere praksisdikotomi, fremme standardisering og gi beslutningsstøtte i områder med usikker evidens. Begrensninger inkluderer risiko for bias i utvalg, mulighet for at anbefalingene raskt blir foreldet, og behov for regelmessige oppdateringer.

Eksempler finnes i medisin og helse, som diagnostiske kriterier i radiologi eller kardiologi, behandlingsanbefalinger i pediatri, eller etiske retningslinjer i forskningspraksis.